Vi får skitliv
Annika Norlin romandebuterer
Det er ikke til å komme fra. Jeg er en Annika Norlin-fanboy. Helt siden Nils Johan Nesse introduserte meg for det første Säkert!-albumet har musikken hennes hatt en stor plass i mitt musikalske hjerte. Det har først og fremst med tekstene hennes å gjøre. Hør på «Isarna», eller «Dansa, fastän», eller «Skadat exemplar», eller «Flyttblock», eller egentlig nesten hva som helst av det hun har gitt ut så bør det stå klart for deg. Du finner knapt bedre tekstforfattere enn Norlin i norden i dag.
Så når hennes første roman, «Tua» på norsk, eller om du vil, «Stacken» på svensk, kom ut til strålende kritikker var det aldri noen tvil om at den måtte leses.
Tänk på alla andra! Alla som vill att du ska snooza Nån måste va först Nån måste gå i bräschen mot det här samhället Som kräver att man ska va så satans effektiv Vi får skitliv Tänk på oss Tänk på mig
Sånn er teksten i fine «Snooza» på albumet Däggdjur. Denne tematikken kjenner man fort igjen i romandebuten. Her møter vi først Emelie som er journalist, frilanser, av den utbrente sorten. Hun møter veggen i storby-Stockholm, begynner å oppsøke naturen, og drar til slutt nordover og ut i den svenske glesbygda der hun bor i telt og prøver å finne seg selv igjen.
Her observerer hun på avstand en gjeng med raringer som virker som om de prøver å leve i pakt med naturen. De takker fisken før de spiser den, og oppfører seg strengt tatt ganske merkelig sett utenfra med vårt moderne blikk.
Som utbrent journalist sjøl er det jo Emelie jeg identifiserer meg med, og i starten har jeg egentlig ikke noe lyst til å bli bedre kjent med disse andre raringene. Det går jo på meg, det er ikke en kritikk mot boka. Jeg har lyst til å utdefinere dem som weirdos, jeg er ikke så interessert i å vite hvorfor de takker fisken. Jeg vil heller grave meg ned i Emelie sitt liv, og se om det finnes svar på hvordan man skal fikse dette moderne livet der arbeid og fritid ofte er vevd sammen til et teppe ingen egentlig burde ønske seg.
Men det er jo ikke sånn det blir, og godt er sikkert det. Spørsmålet boka stiller er om det er mulig for oss å velge å leve på en annen måte? Er meningen med livet å jobbe hardt i 47 uker i året slik at man kan få penger nok til å ta fri i fem? Eller finnes det en annen måte?
Det bør helst det.
Raringene har av forskjellige grunner trukket seg unna storsamfunnet, forkastet den måten de fleste av oss lever livet på, og skapt sitt eget bittelille samfunn. Sin «Tue», på godt og vondt.
Det er hun som har sonet en dom for å ha drept mannen sin. Der traff hun den yngre kvinnen som satt inne en kortere stund for å ha forsøkt å frigjøre kyllinger fra en kyllingfarm. Kjæresten hennes er også med, han har røtter i Ungarn med foreldre som overlevde Holocaust. I tillegg har du en insetktsforsker med en traumatisk opplevelse i bagasjen og et uønsket barn i magen. Etterhvert dukker det opp en dørvakt på flukt fra loven, og om du tar med unge Ersmo og enda yngre Låke så er vel alle gjort greie for.
Emelie observerer på avstand i starten, men til slutt møtes selvfølgelig deres veier. Noe som til slutt skal forandre alt.
Og selv om de ikke interesserte meg noe særlig når jeg først møter dem, så vinner de meg over. Tua-gjengen. Vi får historiene deres. Vi får oppleve gruppedynamikken. Fortalt med stor empati. Norlin er en skarp observatør, joda, dette er bra. Dette er interessant. En slags kjærlighetserklæring til menneskenes egenheter, som Aftonbladet skrev i sin anmeldelse.
Noen ganger føles det som om boka er på vei inn i et thriller-landskap. Jeg begynner å tenke på Midsommar og frykter at noen plutselig skal ende opp med en blodørn, eller brennende i et bur. Norlin drar det heldigvis ikke så langt, men innemellom er det ganske intenst og spennende.
Hvis du er kjent med Norlin sine tekster, fra det hun gjør som musiker, så vil du nok kjenne igjen både tone, språk og den underfundige humoren som sjelden er langt unna. Er det noe du liker, vil du garantert like boka også.
Så har jeg hørt at det finnes mennesker som ikke er noe særlig glad i musikken til Annika Norlin, men syntes novellesamlingen som hun debuterte med i bokform for noen år siden var knallbra. Rare folk, men det betyr sikkert at det er fullt mulig å digge Tua, uten å kjenne til musikken hennes, eller være en så uttalt fanboy som meg.
Jeg anbefaler den i hvert fall varmt. Den gjør livet til litt mindre skit, for en stacket stund i det minste.